Om oss ¦ Vårt oppdrett ¦ Avl ¦ Minner ¦ Album ¦ Linker ¦ Kontakt ¦ Hjem ¦ Hundene   Minner                   141110 Denne søndagskvelden ble veldig trist i Vika.  Vår nydelige Kaze-gutt reiste til hundehimmelen. Kaze hadde en litt tvilsom hobby. Han jaget toget som går rett forbi innhegninga her. Han jaget det bort fra eiendommen og var alltid like stolt når han kom tuslende tilbake.  Denne kvelden hadde han nok hatt ekstra god fart og kommet seg over gjerdet. Vi vet ikke om han nådde toget eller om det var en bil som tok han på veien tilbake hit, men han hadde kommet seg helt opp i innkjørsla her heime og segna om der. Ingen ytre skader.  Vi glemmer nok aldri kvelden den 14.november 2011, men Kaze vil alltid bli husket som den glade gutten han var.         301109 NUCH Østbylias Blie Tondi døde i kveld.  Han ble 11 år. og hadde nok begynt å merke at alderen tynget litt, men det ble magedreining som ble hans bane. Tondi har heldigvis en del avkom etter seg, og som ser ut til å ha arvet hans enestående gemytt. Han bodde hos May Holmvik som eide han sammen med Østbylias.   May og Tondi hadde et spesielt forhold helt fra Blie-kullet ble født, så savnet vil nok bli stort. Bildet er tatt da Tondi ble BIS og BIG 3 på Steinkjerutstillinga 2008 (10 år gammel)             Denne nydelige mutte-gutten Østbylias Unike Kleggen er ikke blant oss lenger. Kleggen er fra Unike-kullet og er Petra og Myggen,s sønn. Han gikk sammen med begge sine foreldre til de døde, og taklet adskillelsen dårlig.  Kleggen ble bare to år gammel.         180409 NUCH Mackinaws Christmas Vintage er død, bare 4 år gammel.(Petra) Hun var en veldig snill, lydig og trivelig hund som i tillegg var veldig vakker. Hun vil bli dypt savnet.   Petra hadde et valpekull etter seg: Unike-kullet         251108 Verdens snilleste malamutt døde i kveld. Han fikk magedrining og det ble for tøft for en gammel gubbe. NUCH Østbylias Artie Myggen var fra vårt første malamutt-kull som ble født i 1997.  Han er bestefar til Ærlie-kullet som er leveringsklare nå. Han har alltid vært en kjælegris, som selv trodde han passet utmerket til å sitte på fanget til folk og kose.   Han har vært den selvskrevne til å dra ungene i pulk pga at han var rolig og tålmodig. Myggen vil bli dypt savnet av mange både store og små mest pga sitt hærlige gemytt. Han var også som sin mor Misty, en suveren valpe-preger og hadde 6 barne-barn sammen med seg i hundegården da han ble syk På bildet har han Tobias på ryggen         150508 Den alltid friske, spreke Gråtass ble plutselig tam og ulik seg. Til slutt nektet han å spise og måtte til røntgen. Det viste seg at han hadde fått kreft. Han ble straks operert og de tok ut en svulst på 3,2 kg.  Med det samme ble han bedre, men kreften viste seg å være av den agressive typen så Tassen ble fort trasig igjen, så i dag fikk han fri fra sine plager. Det er fryktelig trist, spesielt for Sverre Andre og Linda som har hatt Tassen siden han var liten. Sverre Andre har trent han opp til ettersøkshund og de har vært på mange kurs og jobbet godt sammen. Han kunne masse triks og var en litt spesiell mutte. Gråtass var alltid med og det gjorde han til en veldig sosial og trivelig hund. Han ble desverre bare to og et halvt år. Han har heldidvis et valpekull etter seg.  Her         Misty Cheena gikk bort våren 2007, og hun etterlater seg et enormt tomrom. Misty ble 12 år, men var like snill og tålmodig med unger og valper som hun alltid har vært, selv om syn og hørsel etterhvert ble ganske minimalt. Misty har hatt 28 avkom, men flere av dem har gått bort før sin mor. De begynner jo også å dra på åra. Se under:Vårt oppdrett           Nophie ble bare 9 år.  Han fikk en slitasje-skade i en framfot som plaget ham veldig, og da dette ikke kunne leges så var det bare en utvei. Noppis var ingen hund som trivdes med å gå på tomgang.  Han var en typisk sprinter, men gav aldri opp på lange løp heller. Han elsket å jobbe og var en veldig lydig og trivelig hund. Naphie var den eneste av malamuttene Sissel gikk lydighet med, for han var så kjapp og lærevillig.  Han ble også godkjent ettersøkshund og var på flere ettersøk, med godt resultat. En spesiell malamutt som er dypt savnet.           Baileys ble far,s hund etter at hun fikk sin HD-diagnose og ikke kunne trenes til redningshund. Baileys ble nesten 10 år tross sin HD. Hun var litt stiv de siste åra, men hvis hun ble trent jevnlig gikk det ganske bra helt til hun passerte 9 år, da ble hun etterhvert så plaget at det beste for henne var nok å få fri.  Hun var en snill hund som var grei med andre hunder og valper. Baileys var også en ypperlig vakthund som hørtes skikkelig tøff ut når det kom fremmede, men når folk var kommet innendørs var hun vennligheta sjøl. Det ble et stort tomrom etter Baileys, både fordi hun var en trivelig hund, men også fordi vi alltid har vært vant til å ha schæfer i huset og nå har vi ingen.             Panda var en de to valpene vi behold etter Artie-kullet.  Misti's første kull. Hun var mor Karens hund og bodde sammen med gamlingan og shcæferhunden Baileys i utganspunktet.  Senere ble det både Shiba og Border, men Panda likte alle og var en snill og omgjengelig mutte. Da Panda ble åtte år ble mor så dårlig til bens og samvittigheten så dårlig at Panda ble gitt bort til folk med bedre fota.  Hun var heldig og fikk bo sammen med Roger Hvidsten som den gang bodde i Vesterålen, nærmere bestemt Melbu. Det ble langt unna, men vi hadde jevnlig kontakt, og hans kjæreste Hanna Lise Bakken bor på Røra, så Panda fløy oppover sammen med henne.  Her hadde Panda et fint liv  med masse fjellturer og god trim, helt til hun var så uheldig å slite korsbåndet i en bakfot.  Dette ble Panda,s bane.  Hun måtte avlives og da var det tøft for mor å være så langt unna, men trøsta er at Panda hadde det fint til det siste. Roger har  overtatt en av Pandas sønner Zorro, og har nå fløtta til Røra og blitt bonde sammen med sin Hanna. Panda hadde to valpkull,  tilsammen 12 valper,  "Frodige og Orginale" se Vårt oppdrett           Zorro var vår første Black and Tan han-shiba og han var en flott hund som manglet bare certet etter fylte to år til championatet.  Han var allerede påtinget til avl og vi hadde store forventninger til den hunden. Han var far Samuels hund og de hadde et helt spesielt forhold de to. Den 10. oktober i 2005 er en dag vi aldri glemmer.  Zorro og hans bror hadde stukket av fra Dalsve og broren Sniff kom alene hjem.  Vi leita over alt.  En masse snille folk var engasjert og det ble leita alle tenkelige steder i en hel måned.  Den 11. november ble Zorro funnet i en veigrøft, med brukket rygg. Zorro ble knappe to år. Det går an å være uheldig å kjøre på en hund, men vedkommende ville spart oss for en fryktelig måned hvis det var blitt varslet om påkjørselen. Zorro vil alltid bli husket for den gode, snille koshunden han var. Til toppen av siden Hjem